Den siste dagen i februar..

søndag, mars 02, 2008

...er bursdagen til Marius. Og siden det ikke er skuddår så veldig ofte, så er det jo klart at dagen måtte feires med brask og bram.

Stod fra midnatt torsdag og lagde sjokoladekake og bakte brød. I seng var jeg ikke før litt over 5. Og kl 6 bar det ned til 46B med ballonger, nypyntet kake og nysmurt frokost på brett.
Kl 8 var vi på plass i anatomisalen.


Hadde kjøpt med 1-2-3 kakemix fra Norge for å gjøre det hele litt enklere, men da jeg kjøpte kakeform hadde de bare veldig store. Så kakemiksen ble for lite. Dobbel porsjon Regia kake, derimot, ble helt perfekt.

Litt dramatisk var det på et punkt, da glasuren skilte seg litt før 4 om morgenen. Men heldigvis gikk det bra. Veldig bra. Kaken ble pyntet, dekorert med radioaktiv rød melisglasur og små sukkerhjerter. 20 store lys til 20-åringen og 5 byggmester lys. Det er jo tross alt bare den femte bursdagen hans :)
da jeg hadde min vottedille etter jul, ymtet han noe om at han ønsket seg et par slike votter. Med rosa sløyfe og blomster og ingen tommel da? lurte jeg. Neida. Med tommel. Det var viktig.
Joda, lykkelig for et gaveønske gikk jeg innom husfliden da jeg var i Bergen. Vamsegarn ble med meg ut og vottene kom fort på pinnene. Vottene ble med til Oslo og Drammen uten å bli oppdaget av mottageren. Mål av hendene ble tatt helt diskre når han sov.
Selv synes jeg at jeg var genial!



Vottene blir ferdige og går inn i maskinen med grønnsåpe. Ut kommer de to timer senere, men hvorfor i alle dager er den ene MYE større enn den andre?? Hvorfor??? Jeg strekker, drar og tyner den minste til å blir større. Uten hell. Jeg prøver å tove den store for hånd. Også dette med liten effekt.
Fingrene krysses og den største går gjennom maskinen en gang til. Denne gang på 40 grader.
Når den kommer ut er den nøyaktig like stor som den andre. O Lykke!!!!

Vottene legges på et kjøkkenhåndkle for å tørke. Morgenen etter oppdager jeg til min store skrekk at vottene ikke er hvite og delikate mer. Neida, der er gule,klissete og illeluktende... Og så viser det seg at ovnen jeg trodde var av, definitivt ikke var av. Sånn kan det gå.
Milo i begge kammerne på maskinen, 30 grader og ullvask. Ut kommer delikate, hvite, fluffy votter. Vottene kommer fort i kofferten, og ligger to uker i skuffen på rommet mitt, uten å bli oppdaget. Utrolig nok.

Ufattelig glad ble han i hvertfall. Lego ambulansen og pokalen falt også i smak. Heldigvis.
4 år til neste gang!








share this on »
{Pinterest}
3 Comments »

3 Responses to “Den siste dagen i februar..”

sipusa sa...

Oi! Det var en skikkelig dramatisk vottehistorie!:-o
Bra den endte godt da;-)

dyveke sa...

Jeg har også hatt noen sånne nær-vottedøden-opplevelser. Enda godt at det endte lykkelig!

Engeline. sa...

åå, du er så fin!