Da jg var i Lisboa i fjor skjedde enhver strikkers skrekkscenario - jeg gikk tom for garn.
Visst var garnbeholdningen nøye uttenkt på forhånd, men så var det noe med antall timer ved bassengkanten som ikke var tatt helt med i betraktning på forhånd.

Da krisen inntraff var vi tilfeldigvis i det siviliserte sentrum av Ericeira og jeg trøstehandlet stoff i en liten og mørk, dog sjarmerende, stoffbutikk. Litt senere, fremdeles i sivilisasjonens sentrum, mente opphavet at han hadde sett garn inne i stoffbutikken og poff- borte var han.

Omtrent like fort som han forsvant, kom han tilbake (jeg kommer nok aldri til å forstå menns avsky mot butikker og shopping) med en brun papirpose.
I papirposen lå det fire nøster bomullsgarn og et sett pinner. Et raskt blikk på garnet bekreftet at det ikke var det minse spor av kunstfiber i det og pinnene var de samme som til anbefalt strikkefasthet. Ska sei.

Resultatet, en riktig så fargeglad liten trøye, ble ferdigstrikket to dager etter. Men så var det dette med knapper og trådfesting. Og sånt tar tid. Lang tid. I dette tilfellet et helt år. Men nå er det gjort og trøyen er ferdig.

Garnet er bomullsgarn fra Anchor (husker ikke akkurat hva det het) og trøyen er strikket på pinne 4.5. Tilsammen gikk det med i underkant av 150 gram til størrelse 2-4 mnd.

Enkel og grei og man skal definitivt ikke undervurdere bassengkanten som sted for kreativ utvikling.