I hele dag har jeg gått rundt og vært fryktelig trist og lei meg.
Fikk nemlig en telefon fra guddatteren min i USA. Vanligvis synes jeg det er kjemepkjekt å snakke med vesle prinsessen min, men i dag var det bare trist. Prinsessen gråt og gråt på telefonen og fortalte med hikst i stemmen hvordan hun savnet lillebror.
Jeg prøvde selvfølgelig å trøste så godt jeg kunne, men å trøste over telefonen er ikke så lett. Aller mest hadde jeg bare lyst til å sette meg på neste fly og holde henne i armene mine. Stryke de mørke krøllene hennes og vugge henne i søvn. Men det går jo ikke.

Etter et par minutter spurte prinsessen med hikst i stemmen "When will Victor come back from his holiday? And why doesn't he want to be with us, why does he think it is better to be somewhere else than home with us? I promise, I won't pinch his arm again. I promise. Please can he come back?"

Det er ikke lett for en treåring å forstå dette med døden. Mamman og pappan har forklart det de har følt de kunne, og jeg har vel egentlig ikke noe med å gå i mot deres ønsker.
Men det gjør vondt, det gjør så fryktelig vondt.

Tiden leger alle sår, sier de.... Men dette har jeg mistet troen på. At tiden skal lege det ufattelig store såret som er igjen etter at min gudsønn på uforklarelig vis døde for nesten ett år siden, nei det kan jeg ikke begripe. At det med tid skal bli lettere for min tre år gamle guddatter, nei det kan jeg ikke se for meg.
Men at det er ufattelig urettferdig, det kan jg si meg enig i. At en liten gutt på knappe året, frisk og rask, bare sovner. Bare sovner, med et smil om munnen og bamsen i armkroken. Det finnes ikke noe rettferdighet i det.

Da jeg hadde snakket med prinsessen i noen minutter, var samtalen over og jeg satt igjen med tankene og smerten.
Bestemte meg for å lage noe til prinsessen. Tankene var mange, men det var tilslutt pinnene som vant. Jeg har lenge sittet igjen med noe restegarn har vært igjen etter diverse som jeg har laget til prinsen min. Ikke har jeg klart og kaste det.

Etter et par timers arbeid og noen felte tårer satt jeg igjen med denne lille feen.

Kroppen er strikket av en rest etter et teppe som ble strikket til gutten. skjørtet er en rest av jakken som prinsen kon hjem fra sykehuset med, mens håret er fra en annen jakke, jakken han fikk til ettårsdagen.
Festet en sommerfugl i hendene til feen, lille prinsen var alltid så fascinert av sommerfugler. Ansiktet hans lyste opp hver gang han så en.
Tenkte å sende feen til prinsessen min på mandag.