De siste to dagene har vært harde. De har vært tunge og strevsomme. Jeg har mer eller mindre gravd meg ned med historieverk, leksika og det som verre er. Jeg har fabulert over Glasnost og Fløyelsrevolusjon... Ja- jeg har lest til eksamen.
Våknet i morges med godt mot, et mot som forvsant for hvert skritt jeg nærmet meg skolen. Og til skolen kom jeg...Tre timer for tidlig.
Nervene krysset seg for hver gang noen gikk inn og ut av det fryktede rommet, og da det var min tur var det nesten som bena sviktet.
Sensor virket kjempeskummel selv om han smilte, og jeg følte at enden var nær...

En god halvtime senere ble jeg sendt ut på gangen igjen. Mer eller mindre misfornøyd og stresset. Jeg glemte jo Tito. Og husket jeg å nevne krigen i Afghanistan?
Sensor så enda skumlere ut da jeg kom inn igjen. Det var ikek fritt for at jeg kjente frykten da han begynte å snakke. Snakke om det jeg hadde sagt.
Men etterhvert som jeg hørte ordene som trillet fra munnen hans, kjente jeg mitt eget smil forme seg. Ord som "Utrolig bra" og "imponert" svermet i rommet.
Etter å ha tatt både sensor og læreren min i hånden, kunne jeg gå lykkelig ut fra skolen, med en fersk sekser i nyere historie.
Finnes det bedre måte å avslutte skoleåret på????

I had my oral exam in modern history today, and I am very pleased to say that I passed with flying colours! Yay for me!