Jeg har lenge lekt med taken på å strikke Mariusgenser til meg selv og da Sandnes kom med rundsalmønsteret var det ikke tvil lengre. Jeg skulle strikke Mariusgenser.
Mens det enda var vinter var jeg i Trondheim en tur. Der kjøpte jeg garn til genseren og strikket iherdig i vei. Jeg kom tilbake til Polen og fortsatte å strikke. Ute var det mange mange minusgrader og jeg gledet meg stort til å bli ferdig med den varme genseren min.
Men så gikk det som det måtte gå. Jeg la den fra meg uten å skrive ned hvor i mønsteret jeg var kommet. Og slik ble den liggende lenge. Veldig lenge. Faktisk i over et halvt år. Genseren ble med til Bergen på sommerferie for å bli ferdig. Motivasjonen var imidlertid kortvarig. For med temperaturer på tjuetallet fristet vintergenserstrikk lite. Og svupp inn i skapet med genseren.
I skapet ble den liggende hele sommeren, helt til jeg for noen uker siden skulle begynne Polenpakkingen. Genseren falt bokstavelig talt i hodet på meg og før jeg fikk lagt den trygt tilbake hadde noen klart å komme med sarkastiske kommentarer om progresjonen.
Jeg skjønte fort at det faktisk ville bli umulig å ta en uferdig Marius med tilbake til Polen. Og når noen i tillegg veddet på at jeg ikke kom til å bli ferdig før jeg skulle dra, vel, da var det ikke stort annet å gjøre enn å sette seg ned med mønsteret og telle.
Og jeg talte. Og talte. Strikket tilbake og talte litt til. Men jeg klarte da tilslutt å finne ut hvor jeg slapp sist. Maskemarkører sier du? Pft.
Med nytt mot sneglet maskene seg unna. Jeg sukket og stønnet, bannet og i det hele tatt forbannet den idiotiske genseren. Men så var det dette veddemålet da. Så jeg strikket en maske til. Og enda en.
Genseren ble ferdig i god tid før vi skulle dra. Det vil si, den var ferdig strikket. Men siden det også var kriteriet for veddemålet så jeg ikke helt poenget med å feste trådene med en gang. Så da lot det vente på seg. Damping og sånt tar også ganske lang tid, om noen skulle lure.
Da genseren var helt ferdig (ja, til og med ekstraferdig) oppdaget jeg det. Genseren er for stor. Og da snakker vi ikke om at den er litt "god" i kantene. Neida. Den er alt for stor. Det har seg nemlig slik at strikkefastheten min på mønsterstikk er totalt forskjellig fra glattstrikk.
Sånn faktamessig kan jeg si at genseren er strikket i Smart fra Sandnes. Mønsteret er fra Klassikerheftet og jeg strikket str S på pinnenr 3.5
.
Jeg synes den så litt stor ut underveis, men da jeg prøvde den ca en tredjedel i mønsteret så det greit ut. Og jeg forbannet meg på at om den ble for stor så skulle jeg spise meg inn i den.
Vel. Å spise seg inn i denne tror jeg blir litt vel drastisk. Og dessverre krymper ikke Smart i vask. Så da får jeg heller trøste meg med at jeg vant veddemålet og fikk et kjempeflott perlearmbånd fra Pilgrim i premie.
At genseren forblir hos meg er heller tvilsomt. Men enn så lenge er det en flott sofagenser til nullgradersdager som denne.
Ha en strålende flott lørdag!
share this on » |
{Pinterest} |
Innlegg
3 Responses to “Ambivalente Marius”
Så synd at den ikke passer da, for det er jo en fin genser! :)
Du får prøve å selge den, hvis du ikke har noen å gi den bort til.
Genseren ble råfin og da er det jo ille at den ikke passer!! Men noen blir nok veldig glad for å overta den.....
ha en fin helg.
Kjempefin Marius det der! Litt trasig at den ikke passer, men da har du en gave på lur.Og da har du jo vært gjennom den en gang, kjenner strikkefastheten og da er det bare å strikke en til! Den andre går mye fortere fordi den er mindre og fordi mønsteret sitter i fingrene!
Legg inn en kommentar