Smykkelaging er en av disse tingene jeg ikke kan. Med unntak av et helt enkelt perlekjede og noen andre småprosjekter, kan jeg ikke skryte på meg mye. Jeg er klar over at det ikke er utstyret det står på, for jeg har opp igjennom årene sluppet meg løs i perlebutikker i både London og Paris. Kreativiteten er det vel heller ikke noe å si på. Tiden er vel kanskje det som spiller sterkest inn, ved siden av det lille sparket bak. Så da må man jo gjøre noe med nettopp dette. Og nåtiden er vel så god som noen annen tid, spesielt når feberfantasiene har sluppet taket. Perleboksene ble funnet frem og konsentrasjonen satt i gang. Målet var klart og tydelig- et koselig armbånd. Klare og hvite glassperler ble sortert ut, og omhyggelig tredd i rekke. Uten mål og mening vokste rekken og jammen passet det ikke ved første prøving. Grunnarbeidet var gjort og jeg manglet kun den avsluttende låsen.

Tross et hav av muligheter, klarte jeg ikke å bestemme meg. Etter noen minutter i tenkeboksen ble det til at jeg forlot alle de forskjellige patenterte låsmekanismene og utforsket min egen (som sikkert ikke er min egen, men det får nå så være).

Resultatet ble søtt, sommerlig og koselig. Akkurat som jeg ville :)

Datoen markeres som den dagen hvor Tora for alvor oppdaget at smykkelaging slettes ikke er en heksekunst, og at dette muligens er noe hun i fremtiden kan forske mer på

I have now lived for 19 years, and although I like to think I know a lot, I realise that there's oh so much left for me to learn. Having decided to do something about this, I have now made my very first bracelet. I've used various clear and white glass beads from my stash and if I recall correctly, these beads were brought back as memories from London and Prague.

I'll be the first to admit that this bracelet is very simple and far from rocket science, but everyone has to start somewhere, and it is quite frabkly just how I wanted it :)