Ja... Det er vel det man kan kalle det. Når man står midt på Rådhuspladsen i København, nettopp har dukket en stor kopp Cappuccino og de siste minutters hendelser ikke helt har gått opp for en.
Hva har skjedd? Jo, jeg er blitt frastjålet min veske. En veske som inneholder hele min identitet. Både fysisk og psykisk.
Hav gjør man så, når man står der i et København i skumring? Jo. Kortene må sperres. Har jeg telefon? Nei. Har jeg nummeret til SOS International? Nei. Har jeg nummeret til noen som helst? Nei.
Jeg låner pappas telefon, og får tak i nummeret til SOS International. Dette tar vel 7 minutter. På de syv minuttene har noen klart å ta ut 3500 kroner fra kontoen min, dette får jeg vite senere.
Lommeboken er borte. 1000 kroner i kontanter betyr lite, tenker mer på bilder og kort. Og på alt styret som kommer nå. Nøkler til leiligheten i Polen og i Norge. Begge med hver sin Bank ID brikke på. To mobiltelefoner med alle numrene som er viktige nok til å være lagret der. Kameraet med smilende bevis på at København faktisk kan være fin. Mp3 spiller med flere døgn med musikk som kan definere meg. Minnepinnen med dokumenter hvor de innerste tankene er lagret. Den geniale bursdagspresangen til Jens. Og kanskje det som er aller verst. Filofaxen min. Eller hukommelsen min, som den også kan kalles. Plutselig står jeg helt uten planer. Helt uten planer og jeg er livredd.
Hva har jeg glemt? Hva skulle jeg egentlig gjøre i dag?

Og ja. Jeg hadde også et strikketøy i vesken. 139 masker, pinne nr 3 og mønsterstrikk over 5 cm. Ganske ille det også.

På politistasjonen i Køben får jeg et dokument på stjålet pass. Dette holder og jeg kommer meg til Norge. I Bergen går jeg på passkontoret for å få nytt. Men uten ID kommer man ikke langt. For i dette øyeblikk kan jeg faktisk ikke identifisere meg selv. Med mindre man ser bort i fra mitt første pass, som ble utlevert i 1995. Da var jeg syv år gammel.
Jeg har fått midlertidig kjøreseddel. Men jeg har ingen legitimasjon som kan gyldiggjøre den. Nye kort er bestilt, de kommer om en uke, sammen med passet mitt. Jeg reiser på fredag.
Fredag morgen.
Det er i slike øyeblikk man egentlig bare har lyst til å bli stående i et København i skumring, og kikke skrått opp på en mørk himmel hvor stjernene sakte men sikkert begynner å titte frem.

Joda, jeg har fått forsikringsoppgjør. Men det dekker ikke notisen om en avtale på Antidotum på søndag. Eller nummeret til den lokale kinaen her. Ikke bildet av Victor og heller ikke den småharry nøkkelringen fra Wales.

Men man gir da ikke opp, heller.