Da jeg gikk hjem fra byen her en natt, oppdaget jeg to greiner som dannet et hjerte på bakken.
Jeg gikk videre hjem, greinene innklistrert i hjernen.

Da jeg i går våknet til strålende solskinn bestemte jeg meg for å ta en tur i skogen for å finne flere greiner. En tur innom nærmeste alt-mulig-butikk for å kjøpe avklipper, men endte opp med en helt vanlig saks.

Ut på tur, aldri sur. Skogen var herlig og vårlig. Fuglene kvitret i hvert tre, bakken dekket av hvitveis.
Tilbake gikk jeg gjennom byen med favnen full av greiner. Første del fullført. Easy peasy.

Så kom den andre delen. Og den var litt verre. Hvordan i alle dager skule jeg få disse greinene til å bli noe som lignet det bildet jeg hadde i hodet?
Armert med musikk og et stort vinglass var jeg klar for dyst. Småkvister ble kuttet av , knopper likeså. Dette gikk jo strålende.

Etter litt innså jeg derimot at dette definitivt ikke gikk uten noen hjelpemidler. Så da fant jeg litt ståltråd i skuffen min, og det ble redningen.
Jeg knyttet og bandt og knyttet og bandt litt til. En drøy time senere var saken ferdig. En brukbar hjerteform som minner vagt om utgangspunktet.

Hjertet henger for øyeblikket på veggen over TV'en, men kanskje blir det flyttet ut i gangen med tid og stunder.
Det måler en drøy meter fra spiss til spiss, og ble ganske så fint om jeg skal si det selv.

Ha en strålende sødag!
Her skinner solen og Brann spiller i kveld. Kan det bli mer vår?